Klar! OH ett kamera!!!! Gå! - Litt om livet, ADHD, depresjon, angst, sminke, klær og handarbeid. Rett å slett en plass hvor jeg er meg å deler av det jeg ønsker =)
Forside Add meg Kontakt Instagram Twitter

Når livet tar en u-sving?



Det tar deg med på en slik tur at du skulle ønske du bare fikk kaste opp. Du kjenner at alt inne i deg er vrengt, ingenting kan bli som før. Kveldene er ofte oppløst i tårer. Sminken som var pen på i morges renner som elver nedover kinnene dine.

Smertene i brystet kjennes ut som de skal knuse hele deg. Å gråte gjør godt, men alt det vonde følger ikke med tårene. Det vonde sitter enda der. 

Det vonde har overtaket, i alle fall i denne stund. I morgen kan du legge det i kjøleskapet, på litt is slik at det ikke blir for vondt når du kommer hjem igjen.

For det kommer tilbake. Hver dag. Det er ikke noe som bare fordufter, det er blitt en del av deg. Den smerten er nesten så den må være der, selv om du skulle ønske den var borte.

For hva da? Hva om den ble borte? Ble det tomt da? Kjenner du da deg selv igjen eller vil det blir for stille. Kanskje var du bygget for å rives ned.

Bygges opp en dag, få stå i en storm eller to for så å falle igjen. Men noen må da ha bruksanvisningen til å bygge deg opp igjen. Det kan da ikke være meningen at du skal ligge her, helt alene.

Men smertene er der. Om ikke hele tiden så er de der. De stikker deg i hjertet når de mener du har hatt det stille nok. Det å fylle dagen med mye rart tar bort smertene.

En film her, litt spilling der, gleden i jobben og for barna ja mange ting fyller dagen din. Men i de stille stundene når ingen ser deg, da faller nok en tåre mot bakken i stille pinsel. For smertene er så store at de begynner å bli tunge å dra på.




 

Signatur
  • Åpne øynene, behold psykriatri tilbudene!



    Nå må de som sitter med styre og stell se til katten  få opp øynene. Det er rett og slett forkastelig det de styrer med. De legger nå opp til at det i fremtiden skal være enda flere som sitter hjemme kjempesyke. Rett og slett fordi de fjerner tilbud på tilbud som er med på å gjøre hverdagen enklere og hjelpe mennesker tilbake til en hverdag de kan leve med. Selv har jeg nå mange år bak meg innen for tjenesten hvor uten den hadde det sett meget mørkt ut.

    Men bare fordi tilbudet var der, fordi støtten fantes så sitter jeg her i dag å er så sterk at jeg vet jeg klarer kneiken også denne gang. Jeg har blitt så godt kjent med meg selv på grunn av tilbudene som jeg har fått at jeg vet at jeg fungerer så godt at jeg kan klare å ta vare på det jeg må. Jeg blir sterkere for hver dag og tryggere på hvem jeg er for hver eneste dag som går.

    Jeg kan kanskje til tider høres ut som ett menneske med mange problemer som ødelegger alt for meg. Men det er fordi jeg snakker om mine ting. Jeg tier dem ikke til døde. Det er fordi jeg har lært. De har lært meg at det er ingen skam. Det er så herlig å ha fått all den hjelpen. Fordi jeg vet at jeg kan takle det som treffer meg. Jeg har lært så mange teknikker at jeg vet at jeg fungerer 100% =)

    Men hadde det ikke vært for det kommunale psykiske tilbudet som jeg har fått være en del av så hadde jeg ikke kommet dit jeg er i dag.

    Så begynn å bruk de små grå. La oss beholde tilbudene. La oss beholde hjelpen. Den trenges så sårt. Problemet er ikke at ingen vil bruke plassene, problemet er at det blir så mye snakk om nedbemanninger og stenginger at folk ikke tørr benytte seg av tilbudene. Det offentlige må bli flinkere til å fortelle om tilbudene. Flinkere til å vise hva tilbudene er. Fjerne de stigma som finnes i dag.

    Det er ingen skam å være svak en gang i blant! Vi er bare mennesker!




    Signatur
  • Skal bare knekke benet litt!



    I dag er bare en slik dag. En dag hvor jeg virkelig skulle ønske jeg hadde ett brukket ben. Galning tenker du kanskje. Men nei. Ett brukket ben hadde gitt meg en legit grunn til å ha vondt. Det hadde vært en grunn som alle kunne se og forholde seg til. Ikke slik som depresjon som ingen ser og få forstår. Det er vondt. Vondt å være så sliten, vondt å tenke så mye. Vondt å kjenne så mye, vondt å ikke kjenne enkelte ting. Det er rett og slett vondt. Men det er vondt inne i meg. Vondt i hjertet mitt, i blodet mitt og i kroppen min.

    Bildet viser litt av hva det vil si. Det å gjemme seg i dusjen å prøve å la "bråket" av vannet drukne ut alt annet er litt av hvordan jeg har det.

    Signatur
  • Ikke den perfekte venn!



    Kveld og mørkt her nå når jeg sitter å skriver dette til dere alle. Selv om det ikke kommer opp før det blir morgen og lyst igjen ute. Men fikk bare så lyst til å dele litt av meg selv. Litt ekte Lilli sånn i den spede begynnelse av en ny dag.

    Så hvor skal jeg liksom begynne da. Vel jeg kan si som så helt først at er du først min venn så har du en plass i mitt hjerte. De som er der de blir der. Det gjelder de som jeg husker fra jeg var barn til de som jeg møter i morgen. Viser du at du kan være min venn så finner du ditt eget rom i hjertet mitt. Meeen det var ikke helt det jeg ville komme frem til i dette innlegget.

    Jeg vil få lov til å fortelle at jeg er ikke den perfekte venn. Jeg har en depresjon som til tider fyller hele meg og jeg har bare rom for de som er meg aller aller nærmest som mine barn og min mann. Selv om også han blir satt litt på sidelinjen noen ganger. Men, det betyr ikke at jeg ikke bryr meg. Det betyr ikke at jeg ikke vil være din venn. Det betyr ikke at du ikke kan si "hei, skal vi finne på noe". Det er litt tvert imot. Det hjelper meg å bytte fokuset om noen sier "hei, her er jeg. Blir du med å tar en kaffe?"

    Jeg mener ingenting vondt med å ikke være den som tar kontakt. Jeg er bare så livende redd for å gjøre det. Jeg er så redd for å bli avvist at jeg gjemmer meg bak det som er trygt, nemlig det å ikke være den som tar kontakt. Men jeg lover jeg er en god samtalepartner om man tar kontakt med meg. Jeg er også veldig varsom med å spørre om hvordan du har det. Rett og slett fordi jeg selv noen ganger ikke ønsker at noen skal spørre meg. Hvorfor vil jeg ikke at noen skal spørre om det? Jo fordi da må jeg kjenne på de mørke følelsene igjen, da begynner de dumme tankene å snurre. Og da kommer fokuset over på akkurat det som jeg egentlig ikke vil fokusere på.

    Jeg er ingen dårlig venn, jeg er bare så himla redd. Jeg kan ofte gråte meg i søvn fordi jeg skulle ønske jeg bare kunne våkne i morgen å si JO, jeg er en perfekt venn. Jeg KAN ta kontakt å jeg har IKKE depresjon lengre. Mørket finnes IKKE i meg mer. Men det kan jeg ikke. Dessverre så fyller mørket meg hver eneste kveld. Jeg styrer det ikke. Dagene går bra fordi jeg flytter fokuset på det jeg må, nemlig mine fantastiske barn. Å jeg skal si en ting, jeg er blitt en god mor. For 9 år siden var jeg ikke det, men med hjelp er jeg blitt det.

    Jeg vil at dere skal vite at jeg tenker ofte på dere som er mine venner. Jeg følger med på hva dere gjør, hva som skjer i deres liv selv om jeg ikke kommenterer eller liker alt dere gjør så får jeg det med meg. Noen ganger kan jeg sitte å se på bilder tatt i lystige lag å tenke jeg skulle ønske at jeg også hadde noe slikt. Men jeg er ikke den som er tøff nok til å be om slikt. Ei heller er jeg den som kan være med på så mye. Det er vanskelig å balansere på noe som er så skjørt som det mitt liv er. Det skal ikke så mye til for å knuse litt mer av det. Men på samme tid så er livet mitt så sterkt.

    Jeg er kommet frem til det faktum at jeg er JÆVLA sterk som enda er her. I lys av at media kunne meddele at Robin Williams hadde tatt sitt eget liv begynte jeg å tenke på akkurat det. Jeg er nemlig det, sterk. Jeg har kjempet en ensom kamp i mange mange år. En kamp mot demoner som ville spise meg opp innenfra. Demoner som jeg ikke var klar over at jeg kunne få hjelp med. Demoner som fikk meg til å tro at det var normalt å ha det slik som jeg, derfor ba jeg aldri om hjelp.

    Men jeg er sterk. Jeg er en god venn, selv om jeg ikke er perfekt. Jeg har mye å gi selv om man må be om at jeg skal gjøre det. Jeg er bare for redd selv til å tilby det.

    Sånn nå har jeg grått meg gjennom dette innlegget. Jada jeg vet, sikkert teit av meg. Men det betyr mye å være så ærlig også med seg selv.

    Signatur
  • Når verden raser...



    gjennom hode. Som ett damplokomotiv presset til det ytterste. Eller ett F16 som akkurat har gått gjennom lydmuren. Når det knyter seg i brystet. Når magen slår koldbøtte og kjennes ut som den er på tur opp. Når tårene treffer hodeputen om kvelden. Når det rett og slett blir for mye. Da skulle man hatt en venn. En som lyttet og forsto uten å dømme. En som seg selv. For da vet den akkurat hvordan du har det. En venn man kan gråte hos uten at det føles dumt. En man kan stole på at tingene blir der. En som kan lytte til intime og ikke intime detaljer uten at det føles helt feil å fortelle de. En ekte venn som er der for å holde hode ditt over vannet når det er for tungt å holde det oppe selv. En som kan le sammen med deg når noe er morsomt eller gråte sammen med deg når noe er trist. En som bare vet å være der.

    Jeg savner en venn.




    Signatur
  • Video fra moteshowet.



    Da har jeg dessverre måttet ta ned videoen fra moteshowet for en stund. Den må redigeres for å ta bort noe men skal få gjort det i morgen. Så skal jeg dele den redigerte når jeg er ferdig. =)

    Signatur
  • Klart til dyst.



    Da satt jeg i Bøhallen og er klar til dyst. Snart er hår og makeup lagt. Gleder og gruer meg noe gruelig... Men kjenner jeg er stolt av meg selv allerede. Tenk jeg gjør dette. Sånn egentlig helt alene da det ikke er noen av mine her.

    Har med strikketøyet slik at jeg har noe å gjøre mens jeg venter. Blir mye venting. Kommer forresten ett helt innlegg fra behind the scenes i morgen tror jeg. Å skal også prøve å få filmet showet.

    Meg uten sminke og med vilt hår. Hehe

    Signatur
  • En fantastisk dag.



    Bildet er etter at jeg sminket meg selv på sminkekurset som Storm Pedersen hadde. Og for første gang har jeg klart å bruke kajal. Stolt som en høne. ??

    Signatur
  • Når mørkemannen kommer å tar deg...






    Sliter man med at mørket ofte innhenter en selv på høylys dag ja da vet man så inderlig godt at ingen dager er like. I dag har jeg en slik dag hvor mørkemannen står med knyttet neve å skremmer meg langt inn i den mørke skogen i hjertet mitt. Hvorfor er det slik i dag når dagen i går var så bra?

    Jo fordi nå sitter jeg her alene. Barna har krøpet til køys å gubbesnubben er dratt på jobb igjen. Så da finner tankene meg igjen, det er liksom ingen her til å ta brodden av de nå. Å da tenker jeg nok litt for ofte på hva jeg har gått glipp av. Muligheter jeg har latt skli fra meg fordi jeg ikke tørr stole på at jeg selv kan noe. Jeg tenker på hva jeg skulle ønske jeg hadde å gi mine barn som det nok enda er mange mange år til jeg kan si at jeg har å kan gi.

    Men jeg prøver alltid å finne noe positivt. Som det at jeg har en utømmelig kilde av kjærlighet til mine barn i mitt hjerte. Jeg gir å gir av det lille jeg har og barna virker da virkelig fornøyd. Men så må jeg jo si at tårene de kommer når jeg blir sittende slik alene å tenke. Hvorfor kommer de? Jo fordi jeg tørr. Fordi det er ingen som kan se dumt på meg fordi jeg gråter tilsynelatende uten noen grunn. Men jeg vet at grunnen min er god nok for meg. Gråt er min måte å ta ut søppla på.

    Jeg gråter både fordi jeg er så himla glad i mine som jeg har rundt meg, er så glad i de at det skriker i hjertet mitt. Jeg får aldri nok av mine barn, hadde jeg kunnet sitte å bare holde rundt dem resten av livet ja så hadde jeg gjort det. Jeg er så innmari glad for at jeg har den fantastiske mannen som jeg har. Han som er der i tykt og tynt. Til døden skiller oss ad ble det sagt i kirken og det har jeg full tro på.

    Men jeg gråter også over min egen dumhet. Fordi jeg lar tvilen over meg selv finne meg gang på gang. Fordi jeg viser min svakhet selv om ingen ser den. Fordi jeg bare skulle ønske at jeg fant hvilken hylle i livet som var min. Jeg føler meg så rotløs, selv om jeg har en fantastisk familie. Joda de er blader på mitt livstre, men treet mitt mangler rot. Jeg har liksom ikke noe jeg kan si er mitt og som jeg kan feste meg til å bli ved. Kommer jeg noen gang til å få det?

    Det er ikke få gangene som vi kjører forbi hus til salgs hvor jeg kjenner ett kjempesårt stikk i hjertet mitt. Andre på min alder har liksom alt på stell og har funnet sin hylle, festet sin rot. Hvorfor må da mitt være så kaotisk? Men jeg håper at jeg en vakker dag kan vise til at jeg har gitt noe tilbake jeg også. At jeg ikke bare sitter her å mottar, men at jeg også har bidratt. Men alt jeg kan gjøre er å ta tiden til hjelp å innse at depresjonen min den er der og den spiller meg store puss spesielt når jeg er alene.

    Giving up is not a sign of weakness,
    it is a sign that you have realized that you have to let go to survive!

    Signatur
  • Når det eneste du ønsker...



    Er å krølle deg sammen under dyna å gråte. Når du føler deg som en komplett fiasko og gråt er det eneste som tar litt av smerten bort.

    • Hva gjør du da?
    • Hva kan glede deg igjen?
    Signatur
  • Vær min venn!



    Jeg er så dritt lei av å ikke ha venner. Jeg trenger en venn. En som ikke krever at jeg skal ta kontakt hele tiden fordi jeg er rett og slett for redd til det. Jeg vet at det er vanskelig å finne en slik venn, men jeg har jo ett håp. Jeg skulle virkelig ønske at denne angsten og depresjon min ikke ødela så mye av livet mitt. Jeg føler meg liksom som en fange i mitt eget hode. Jeg er redd for å gå ut. Redd for å ta kontakt. Rett og slett redd for å få ett nei og å bli avvist. Jeg prøver å være flink å gjøre ting som jeg er redd for, og jeg blir bedre og bedre!

    Jeg er en god venn. Jeg er flink til å lytte, flink til å trøste å flink til å være der om du trenger meg. Jeg har alltid ett smil og en klem på lur om du trenger en. Men jeg er ikke god på dette med å ta kontakt først. Å jeg har heller ikke hver helg fri eller muligheten til å finne på noe hver dag. Jeg har barn og barna kommer nok først. Jeg er heller ikke så veldig til turmenneske, selv om jeg forsøker å bli bedre til det =P Akkurat nå er jeg hjemme sykemeldt, og jeg har lille prinsessa hjemme sammen med meg hver dag.

    Jeg er ett utadvendt menneske bare man blir kjent med meg. Jeg kan kanskje virke rar når man først tar kontakt, men det er rett og slett angsten min som trenger tid til å finne ro. Jeg er en venn for livet om du blir kjent med meg. Jeg kan gå gjennom ild og vann for de som er mine venner. Jeg blir nok ofte missforstått siden jeg gjerne er like overrasket over hva som kommer ut av munnen min som de som hører på. Jeg har dessverre en tendens til å snakke før jeg tenker. Men jeg mener ingenting vondt. Føler man seg såret av noe jeg sier så si ifra. Så skal jeg forklare.

    Jeg kan snakke som en foss uten noen form for hemninger. Mener du at det er nok så tar jeg meg ikke nær av å bli sagt ifra til. Rett og slett bare be meg om å holde kjeften en stund =P Jeg er ikke av de rikeste så jeg kan ikke være med på alt mulig som koster masse penger. Men jeg gjør mitt aller beste. Enda jeg ikke er så mye til turmenneske så synes jeg geocaching høres veldig spennende ut. Nå til høsten skal jeg begynne på noe som heter Vilje viser vei. Dette er ett program som skal hjelpe meg å bli tryggere på meg selv i blant annet jobb. Men jeg har tro på at det kan hjelpe sosialt også.

    Gjennom Vilje viser vei får jeg vistnok også treningskort. Jeg er dessverre livende redd for å dra å trene alene. Så om du trener så er det bare ett pluss. Kanskje jeg kan finne litt inspirasjon hos deg. Så kan jeg kanskje ha ett trygt ansikt å være sammen med når jeg skal trene. Jeg biter ikke. Har kanskje gjort det som barn men det har jeg vokst av meg =P Vel jeg hører til i Øksnes, men venner andre plasser i Vesterålen er også bra. Jeg ønsker en venn som kan sende meg en melding om at nå kommer jeg på besøk en tur. Er der om en time f.eks.

    Rett og slett fordi angsten min tar litt av om jeg blir overrasket av besøk. Jeg er nemlig ingen 100% husmor. Jeg gjør så godt jeg kan, noen dager er bedre enn andre. Døm meg ikke for hvordan jeg gjør ting, døm meg for hvem jeg er når du har blitt kjent med meg. Jeg er ei heller noe fest og fyll menneske. En gang i blant er greit men jeg tar meg heller ett glass vin i rolige omgivelser en å ta en flatfyll. Jeg har masse masse kjærlighet å gi, å blir du min venn så vil jeg alltid være glad i deg.

    Signatur
  • Åh så tøff jeg er...



    Da har jeg altså vært så tøff at jeg har dratt på lillelørdag i Bø. Helt alene. Kjenner at angsten river i hele meg å har mest lyst til å rømme allerede. Føler meg liksom så utenfor. Er flere jeg kjenner her men bare som bekjente. Er ikke noe koselig med denne angsten. Det er så tungt å vær tøff og sterk!

    Signatur
  • Les mer i arkivet Juni 2017 November 2016 Juni 2016

    Lilli

    Ganske sær, meget komplisert, tusen tanka, mange smil.

    Kategorier


    ADHD, angst og depresjon Bryllup DIY Ferie Film og tv Fotofanatisk Glutenfritt Handarbeid Hår og styling Interiør Likenshare Litt av hvert Livet Mat og drikke Mote å klær Positivitetens vegg Shopping Skjønnhetsbussen Sminke Spill og moro Tags =) Vglista til Sortland Wreck this journal Youtubemorro Å leve med

    Arkiv


    Juni 2017 November 2016 Juni 2016 April 2016 Mars 2016 Februar 2016 Januar 2016 August 2015 Juli 2015 Juni 2015 Mai 2015 April 2015 Mars 2015 Februar 2015 Januar 2015 Desember 2014 November 2014 Oktober 2014 September 2014 August 2014 Juli 2014 Juni 2014 Mai 2014 April 2014 Mars 2014

    Siste innlegg


    Når livet tar en u-sving?

    Lenker


    Skjønnhetsbussen Youtube Skjønnhetsbussen Facebook Skjønnhetsbussen Instagram

    Design


    bilde Ina Anjuta bilde

    Annonse






    hits