Klar! OH ett kamera!!!! Gå! - Litt om livet, ADHD, depresjon, angst, sminke, klær og handarbeid. Rett å slett en plass hvor jeg er meg å deler av det jeg ønsker =)
Forside Add meg Kontakt Instagram Twitter

Hallo angst fra helvette...



Sitter her nå med angsten atter en gang trykket hardt nedover hodet. Når alt går på tverke så kommer den, som ett snikende ullteppe å pakker meg inn å lammer meg. Ikke fysisk lammet med psykisk. Jeg vil ikke være her lengre. Jeg vil bort herfra. Dette huset og denne plassen skal få stå som det stedet som har forverret mitt sykdomsbilde mer enn noe annen plass.

Når man får beskjed om at noen kommer å skal fikse noe så regner man med at det er akkurat det de skal gjøre. Å ikke begi seg inn på områder som de ikke har noe ting med å være på. Har akkurat hatt meg en fin utblåsning på en herrevert her. Da han skulle komme å se på en ting å plutselig hører jeg at han benytter seg av toalettet, han er inne på soverommene våre. Bare rett og slett tar seg til rette som han selv ønsker.

Kjenner faktisk at jeg er kvalm av angsten som sitter i meg nå. Å jeg vet med sikkerhet at den blir ikke borte før han er dratt. Selv om jeg har fått spydd fra meg både eder og galle. Jeg vil hjem. Jeg vil finne min plass i livet og jeg vil slå meg til ro med noe som er mitt eget. Eller vårt eget. Jeg vil være herre over egen gård ikke leietaker som føler seg overkjørt og tråkket på.

Jeg er bare ett menneske, ett menneske med ett sykdomsbilde som kanskje ikke alle forstår. Men respekter det i alle fall. Det er alt jeg ber om. Jeg er ikke slem. Jeg er ikke en smittebærer. Jeg har BARE angst og depresjon. Jeg er snill og jeg går gjennom ild og vann for mennesker som blir meg kjær.

Jeg vil gjerne få lov til å fortelle litt om hvordan det kan føles å ha angst. Så kanskje de som bare blåser av det kan få litt forståelse for hva det vil si.

Tenk deg til hvordan hjertet ditt jobber etter en løpetur... Så forestiller du deg at hjertet ditt jobber slik over veldig lang tid, helt uten at du har rørt en muskel. Så kan du tenke deg at du får en hoven finger. Den dunking som kommer inni fingeren kan du nå kjenne på i hver eneste muskel i hele kroppen din. Å så kommer jo toppen av kaka. Når du kjenner at det snører seg i brystet av sorg, en enorm sorg. En sorg som du egentlig alltid gråter for, men denne gangen bare sitter det der. Sitter der å klemmer igjen, gråte kan du ikke. Slippe gjør det heller ikke. Å så var det hode, hode som surrer på så mye. Alltid surrer det på det verste. ALLTID.

Kan du tenke deg til å leve slik over lengre perioder? Skjønner du nå at man blir sliten av det? Skjønner du kanskje nå at det er ikke noe vi styrer?

Men jeg kan love deg at hver en av oss er himla sterk. Tenk vi går gjennom dette, noen så ofte som flere ganger for dag, andre kanskje bare en gang i uken. Men det har gjort oss sterk. Eller er i ferd med å gjøre oss sterk. Gi oss heller en hjelpende hånd, en trøstende skulder istede for å gi oss dumme ord som ikke hjelper det døyt.

Signatur
  • Å leve med - ADHD




    ADHD holder meg fanget i kaoset av alle tankene mine som vil vise seg alle samtidig.

    Ja da var tiden kommet til å dele litt om dette livet jeg lever med ADHD. Dette skal sies å være det neste tyngste innlegget jeg har skrevet. Det er liksom så mye som springer gjennom hode mitt når jeg skal prøve å formidle hvordan ADHD påvirker meg og mine i hverdagen.

    Her i vår lille familie har jeg og prinsen fått diagnosen ADHD. Prinsen er medisinert mens det er ikke jeg. Hvorfor tenker du kanskje nå, å det er akkurat det jeg tenkte jeg skulle prøve å få fram i dette innlegget.

    Jeg var rundt 2 år første gang min mor snakket med noen om at noe kunne være litt på skeive med meg. Men i den tiden fantes det jo ikke noe slikt som jenter og ADHD. Tror nesten ikke det fantes ADHD. Å derme så forble jeg udiagnostisert. Jeg var hele 26 år gammel før jeg fikk min diagnose. Å få den diagnosen var både ett nederlag og en lettelse på en og samme tid. Endelig fikk jeg en knagg i livet å henge all uroen min på. For uro har det vært. Kanskje ikke utenpå men inni.

    Så hva er ADHD for meg?

    Vel tenk deg til at du har tusen edderkopper springende inne i blodet ditt. Det kribler så innmari å du bare må røre på beina. Du må få de til å slippe taket på ett eller annet vis. Slik har jeg det, hver dag. JEg er blitt flinkere med årene å klare å holde meg i ro. Men det har tatt myyyyye trening. Da jeg var yngre å gikk på skolen så var det beina som vugget under pulten. Jeg prøvde virkelig å ikke la min uro forstyrre andre. Jeg skriblet ofte i bøkene mine bare for å få ut litt av alt det som foregikk inne i hodet mitt siden jeg fikk ut den fysiske uroen ved å vugge med beina.

    Så har vi jo som sagt hodet mitt. Inne der er det titt og ofte rent kaos. Jeg er ofte redd for at jeg ikke kan klare å holde fast ved en interesse, siden jeg er over alt liksom. Det er som at du skal lese en bok å få med deg hva som skjer, men samtidig har du musikk på full guffe på ørene og tven står på å fanger deg inn. Å for å toppe dette har du flere mennesker som skal fortelle deg ting å dulter til deg for å få kontakt. Hvor mye tror du at du hadde fått med deg av det du leste?

    Ofte har jeg gråt over min egen uro å min mangel på konsentrasjon. For meg er ADHD roten til mye vondt. Jeg har så mange tanker i hodet mitt samtidig at det ønsket jeg hadde om å videreutdanne meg falt i grus da andre ting kom inn å gjorde meg usikker å tok min konsentrasjon. Jeg hadde nemlig to ganger muligheten til å ta skole via NKI. Men har nå funnet ut at for ett ADHD hode så er ikke det å ta skole som privatist noe bra alternativ. Jeg trenger en skole, jeg trenger ett klasserom og jeg trenger en lærer. For da kan alle forstyrrende momenter bli borte.

    En annen ting som virkelig har rotet til ting inne i mitt hode er sinnet mitt. Jeg er 1000 ganger bedre fra mitt sinne enn det jeg var som barn. Jeg har jobbet beinhardt med megselv og jeg har vunnet frem. Da jeg var yngre var det ikke sjelden at jeg bare eksploderte når ting gikk meg imot. Jeg klarte ikke kontrollere det. Jeg har sagt så mange ting som jeg virkelig angrer på, men det var liksom ikke meg som sa de. Det var sinnet mitt. Hver eneste gang sa jeg unnskyld, å jeg er helt sikker på at folk sluttet å tro på det. Fordi det gikk aldri lange tiden før jeg gjorde akkurat det samme på nytt igjen. Men jeg hadde ingen kontroll. Det var som om ett stort boblende troll bodde inne i meg å hoppet ut når jeg ble sint.

    Så nå tenker du kanskje hvorfor går du ikke på medisin. Vel medisinen hjelper ikke meg. Jeg har gjennom veeeeldig mye arbeid kommet til en plass i livet hvor jeg fungerer uten medisin. Jeg har også ett stort håp å kunne bruke min uro, kreativitetskaos og kjapphet til noe positivt. For jeg har så innmari mye å gi. Jeg må bare finne ut hvor jeg gir det best. Medisin er en fantastisk ting for de det fungerer på, men for meg ble jeg bare apatisk på noen områder å på andre var det absolutt ingen endring.

    Jeg er noe som jeg har kommet til å kalle verbalt hyper. Jeg kan snakke hull i hodet på en gråstein =P Jeg sier ofte til folk at om jeg snakker for mye så vær så snill å be meg om å være stille. I stede for å bare slutte å snakke med meg. Jeg kan ikke noe for det. Jeg bare snakker uten å tenke så mye på hva jeg snakker om. Er noen uheldige å spørre meg om noe som virkelig interesserer meg ja så kan jeg snakke i timesvis =P Men jeg ønsker at folk skal forstå at det er ikke for å være slem. Det er bare fordi jeg har ikke kontroll på det.

    Mange av disse tingene har også prinsen arvet fra sin mamma. Og det er en læringsprosess for ham å finne ut sin plass her i livet. Han er enda så ung at han har ikke fått alle redskapene i livet som jeg har. Så for ham er medisin den redningen som gjør at han kan fungere. At han kan være sammen med andre barn uten å bli kjempesint om ting ikke blir helt som han mener. Han jobber mye med seg selv han også å han er kommet kjempelangt på disse årene siden han fikk diagnosen sin. Og jeg er så kjempestolt av ham.

    Så hvordan vil jeg oppsummere Lilli og ADHD?

    * Veldig indre uro som jeg nå klarer å skjule slik at det ikke skal forstyrre andre.
    * Argsinne som jeg har jobbet så mye med at lunten min kjennes milelang ut =P
    * Kreativt kaos, her har jeg enda ikke funnet en løsning.
    * Snakker som en foss, be meg om å være stille =P
    * Ingen disiplin, min konsentrasjon skal det veldig lite til for å knekke.
    * Ett godt hode, med for mange tanker.
    * Edderkopper i blodet, de løper som de er gale.
    * Tusen ting som skal skje på en gang.
    * Tar til meg så mange inntrykk i løpet av en dag at jeg sliter med å bearbeide de.

    Jeg holder for tiden på å skriver en bok om det å leve med ADHD. Også på dette punktet sliter jeg kjempemasse med konsentrasjonen. Jeg skulle virkelig ønske at jeg bare kunne koble helt ut å få skrevet boken min ferdig. Fordi jeg har jo ett håp og ett ønske om at en slik bok kan være med å gjøre ADHD litt lettere forståelig for barn. Slik at de som sliter med denne problematikken ikke blir uglesett eller stemplet som det slemme barnet. For vi er ikke slemme, vi har bare ikke kontroll. Hjelp oss heller å vinne kontrollen istede for å hjelpe oss til å miste den. Ta dere tid til oss, tid til å forklare rolig og forståelig.

    Jeg er snill. Jeg er oppegående. Jeg er kreativ. Jeg er meg og jeg har ADHD!

    Signatur
  • Å leve med - Depresjon



    Det å leve med depresjoner er en påkjenning på både seg selv og de rundt seg. Det påvirker hele hverdagen når man er inne i sine mørkeste perioder. Ofte blir de som er deprimert sett på som late, rare, sære og spesielle individer som man helst ikke vil ha så mye omgang med. Vel vi er ikke late... Men vår sykdom stjeler vår energi. Den spiser opp energien sakte men sikkert å gjør hverdagen tyngre å takle hver dag. Når man får sine oppturer så kan alt være så ekstremt rosenrødt. Plutselig har man all verdens energi og man skal gjerne gjøre en million ting samtidig.

    Jeg har selv depresjon. Det har tidligere vært en veldig hemmende sykdom. Jeg kunne sove til langt på dag. Jeg isolerte meg mer og mer fra omverden fordi jeg mente at jeg var ikke verdt noen ting. Alt jeg gjorde var galt. Dere skjønner det å være deprimert er ikke det å sitte alene å gråte hele tiden. Det er bare en liten brøkdel av hele bildet. Å være deprimert er å knuse seg selv. Det blir ofte til at en med depresjon ofte mener at alt er deres skyld, at man kan ikke gjøre noe rett, ingen bryr seg om deg og man isolerer seg for å verne om seg selv og andre.

    Ett deprimert menneske er også som oftest ett ja menneske. Vi har store problemer med å si nei, fordi vi er så redde for hva andre synes. Andres meninger får så ekstremt stor betydning for de som er deprimert. Å være deprimert betyr gjerne også sene kvelder siden det er når alt blir stille at man begynner å tenke på alt det man har gjort galt den dagen.

    Jeg har selv gått ett kurs som heter K.I.D (Kurs i depresjonsmestring). Dette kurset ga meg så ekstremt mye. Jeg lærte at vi som er deprimert har noe som kalles for automatisk negative tanker. Det vil si at om man skal gjøre noe så kommer den negative tanken helt uten at vi selv ønsker det. Kurset gjorde at vi skulle bli mer obs på våre automatisk negative tanker slik at vi kunne fortelle oss selv at dette er bare en negativ tanke. Vi skulle prøve å tenke om på det hele å sette en logisk tanke inn istede. Jeg tenker ofte gjennom mine automatisk negative tanker.

    For eksempel:
    Handling: Vi skal inn til Sortland for å handle. Stressnivå: 10 Automatisk negativ tanke: Alle kommer til å snakke stygt om meg bak min rygg. Jeg er ikke verdt noe. Verden vil ikke at jeg skal vise meg ute. De kommer til å dømme barna mine. Troverdighet av tankene: 90% Logisk tanke: Folk har da nok med seg selv, jeg er ikke noe dårligere enn andre. Troverdighet etter logisk tanke: 50% Resultat: Med å gjøre det slik klarer jeg å dra inn til Sortland å faktisk kose meg. Jeg har mindre angst nå en for 1 år siden på grunn av dette.

    Jeg tenker at alle som sliter med depresjon kunne hatt stort utbytte av å få tatt dette kurset å lære seg egne måter å takle depresjonen og angsten sin på. Fordi mange av disse tingene funker også på angsten. En annen ting som vi lærte var å finne sin positive plass i tankene. Når man opplevde at man fikk angst eller kjente at man ble veldig negativ så skulle man ha en plass i tankene som man skulle tenke seg til. Der skulle man tenke at man var å kjenne på positiviteten der istede for negativiteten eller angsten som var i ferd med å bygge seg opp. For eksempel er en av mine positive steder ved graven til min bestemor. Ja det virker nok som det burde være en negativ plass, men ikke for meg. For det er greit at hun er borte liksom, å ved graven hennes så kan jeg få lov til å være nær henne. En annen slik plass er med min sovende lille prinsesse i armene. Eller knusekosene til prinsen. Og også i armkroken til gubbesnubben. Disse plassene har hjulpet meg mange ganger.

    • Har du mange tanker om depresjon?
    • Hvilke ting lurer du mest på om depresjon?
    Signatur
  • Å leve med - Å ta på ett annet selv!



    Det er tungt å ta på seg ett annet selv når man skal ut blant folk. Folk som jeg har bekjentskap til har sagt noen ganger at du ser jo ikke deprimert ut. Du smiler jo uansett og er imøtekommende til de aller fleste. Ja det er greit å ha ett annet selv å kle på når man skal ut blant mennesker, men ingen ser det kaoset å den redselen som foregår inni meg. Angsten slår kloen sin om hjertet mitt å kliper så hardt at jeg til tider sliter med få puste.

    På onsdag la jeg ut at jeg hadde vært så tøff at jeg tok turen ut på lillelørdag hjemme i Bø, helt alene. For det var tøft. Jeg var rett og slett livende redd der jeg sto å knuget ett colaglass i hånden bare for å ha noe å holde fast i siden jeg følte at jeg skulle falle om når tid som helst. Men jeg klarte meg. Selv om jeg følte at jeg kom til å kaste opp å til tider så snurret rommet på grunn av at angsten fylte meg fra topp til tå.

    Men jeg hadde mitt andre selv på. Så joda folk så nok at jeg titte litt skremt rundt meg der jeg sto helt alene uten noen å snakke med. Om de da i det hele tatt la merke til at jeg var alene. Om de i det hele tatt brydde seg om det at jeg var alene. Men de som hilste på meg av bekjente skjønte nok ikke at der foregikk ett kaos inni meg. For jeg smilte å hilste tilbake jeg uten at noen fikk se redselen min. Jeg er blitt en liten ekspert på å ta på ett annet meg. Jeg har ett ute blant folk meg, ett jobb meg, ett blant familien meg og ett hjemme meg. Dette er rett og slett for at andre ikke skal være tvunget til å synes noe om meg. At de ikke skal være nødt til å synes synd på meg for det er det ikke. Jeg klarer meg. =)

    Men neste gang du ser meg alene så si gjerne hei til meg. Jeg kan nok virke litt stille siden angsten må roe seg ned før jeg klarer å slippe taket. Men jeg setter stor pris på å bli sagt hei til, kanskje bli bedt om å sitte ned å slå av en prat. Jeg biter ikke og jeg er ikke smittsom. Jeg har angst og er deprimert. Det er alt. Det kan ikke hoppe over på deg. =)

    Den meg jeg vil være hele tiden. Den som klarer å bryte ut å være den glade jenta som jeg egentlig er. For jeg er egentlig en veldig utadvendt, smilende og snille jente. Men mange år med overgrep, mobbing, ubehandlet angst og depresjon har gjort at den jenta er gjemt bak mange masker.

    Signatur
  • Å leve med - Traumer



    Jeg har aldri før tenkt at jeg hadde traumer. Jeg har vel egentlig aldri vært klar over at det var noe man kunne ha. Men det vet jeg nå å jeg lærer mer å mer om hva jeg selv kanskje har av traumer. Jeg er ikke undersøkt for det, men det er rett og slett fordi jeg er så voksen nå. Jeg tenker at jeg har klart meg så langt så da klarer jeg resten også. Er kanskje feil av meg å tenke slik men skitt au =P

    Så hva mener jeg er traumer for meg? Vel jeg er livende redd for å ikke bli elsket og for å bli avvist. Jeg har i min ungdom gjort nesten hva som helst for å bli elsket, og også for å høre til. Jeg sliter med gjennopplevelse av det som skjedde med meg som barn. Traumer skal egentlig bare komme om man blir utsatt for noe over lang tid hvor trusler om død er en del av det. Men slik ser ikke jeg på det. Jeg lever med traumer og det var aldri trusler om død inne i bilde.

    Jeg tror at traumer kan komme i mange fasonger slik som det meste annet her i verden. Det er ikke noe koselig å leve med. Jeg vil si at slik som tingene er for meg i dag så har jeg det mye bedre enn jeg hadde i mine ungdomsår. I den tiden hvor det å høre til noe var veldig viktig. Man kjempet med nebb og klør for å føle at man var en del av noe. Jeg fant meg i så mye på den tiden. I dag føler jeg ikke den trangen til å være en del av noe, selv om jeg enda sliter kjempemye med redselen for å ikke være elsket. Jeg finner meg enda i ganske så mye men ikke på samme måte. Nå har ting i alle fall en grense.

    Men en ting som jeg i alle fall er stolt av nå er at jeg kan snakke om ting. Jeg har faktisk mot nok til å snakke om hva som plager meg. Jeg lar ikke lengre meg selv skjule mine følelser. Det er slik det må gjøres. man er nødt til å snakke om ting for å bli ferdig med dem. Borte blir de ikke men man kan bli ferdig med de. Det er så befriende å snakke om ting. Om man ikke føler for å snakke med familie så få snakket med legen eller en annen fagperson. Det hjelper så umåtelig på.


    (1 år gammelt bilde, da håret var sort)

    Husk jeg bryr meg!

    Signatur
  • Å leve med - Angst



    Hva er angst for meg?

    Angst for meg er at alt i meg knyter seg. Det vil rømme bort fra det som jeg må gå til. Jeg blir fysisk uvel, kjenner det ofte som at jeg skal falle om på stedet. Jeg lider av sosial angst og har også noen angstanfall. Får jeg ett angstanfall så skjelver jeg ikke, jeg rister. Jeg gråter veldig ofte veldig når jeg har ett anfall. Jeg er rett og slett nesten utrøstelig. Når jeg opplever angsten min så blir jeg irrasjonell. Ingen kan forklare meg at det ikke er noe å ha angst for. Fordi i det øyeblikket så er det angsten som eier meg.

    Min sosiale angst er egentlig den som hemmer meg mest. Jeg gruer meg i uker i forkant av en sammenkomst. Foreldremøter på skolen er for meg tortur. Jeg har mest lyst til å begynne å gråte. Jeg føler at alle har noe å si om meg, alle ser noe galt med meg. Det er ikke rasjonelt men det er slik angsten styrer meg. Jeg tvinger meg selv til å være meg på foreldremøter, feiringer og annet. Rett og slett fordi jeg føler at eneste måten å klare å jobbe med angsten min er å utsette megselv for det jeg har angst for.

    Tingene er som oftest litt lettere om jeg har mannen min med meg. Det er ikke borte, men da har jeg i alle fall en person der som jeg vet ikke dømmer meg. Han elsker meg for hvem jeg er, både med og uten feil. En vakker dag håper jeg at jeg kan føle det slik med alle mennesker. At jeg slipper å se i bakken lengre. Fordi angsten min vet at han er irrasjonell. Den dagen kommer nok. Å jeg tror at starten for meg er det at jeg nå faktisk snakker åpent om hvordan ting føles for meg.

    Jeg er sterk, jeg har vært sterk i mange mange år. Men det er når man er sterk for lenge at det faktisk en dag må si stopp. Jeg traff veggen da jeg fikk sønnen min. Jeg var veldig langt nede på en ikke så bra måte. Men jeg kom meg opp igjen. Dessverre traff jeg veggen igjen nå når lille prinsessa kom til verden. Har ikke vært like langt nede, men jeg vet at jeg kommer opp denne gangen også.

    Så angst er en tung følgesvenn å ha med seg. Den slenger kliper om hjertet ditt å suger fra deg motet ditt. Jeg kommer til å klare det. Jeg kommer til å seire. Å seirer jeg ikke, ja så lærer jeg meg bedre måter å leve med det på.

    • Har du opplevd angst?
    • Hva er dine tips til de som lever med det?
    Signatur
  • Når skoen trykker



    Sitter her igjen med etterdønninger etter ett tidligere innlegg. Jeg er så sjokkert! Alt jeg gjorde var å fortelle hvordan ting føles for meg. Hvordan det har vært å ikke få vite hva som skjer. Å egentlig ikke har fått høre det på mange år. Jeg synes faktisk ikke at det er en 16 årings ansvar å ta kontakt med familien. Jeg synes faktisk at det er de som burde gjøre det. Greit nok jeg er ikke 16 år lengre, men sporene som kom ble store å redselen for at man ikke var verdig ble større. Å nå har jeg fått svart på hvitt at skoen virkelig trykket hos i alle fall en av dem. Jeg føler at sannheten sved litt for mye å da var det meg det skulle gå utover. Bare fordi jeg endelig turte fortelle hvordan ting har føltes for meg.

    Ble altså blokkert av en av dem i går. Ikke at det er noe tap for meg. Denne personen har ikke vært der i livet mitt uansett. Så det er virkelig den personen som har tapt på det. Tapt ett fantastisk menneske i sitt liv. Ja for jeg vil si jeg er fantastisk. Å nå har jeg også bestemt meg for å snakke ut om alle tingene som faktisk har plaget meg i så mange år. Er ikke få netter hvor jeg har hatt tårevåt pute fordi jeg ikke skjønte hva jeg hadde gjort galt siden de ikke var glad i meg. Men vet dere, det var ikke jeg som hadde gjort noe galt det var dem.

    Må si at det har også ført noe positivt med seg. For en av disse har faktisk snakket ganske mye med meg siden i går. Denne personen var en av de som jeg takket i forrige innlegg. Jeg valgte nemlig å sende en facebook melding til de som virkelig hadde brydd seg. De som alltid har tatt kontakt. Om enn sporadisk så er det kontakt. Jeg krever ikke at man skal snakke sammen hver dag, men jeg ønsker å føle meg velkommen. Å det gjør jeg hos disse som jeg takket. Hos de føler jeg at jeg faktisk er verdt noe.

    Jeg tenker at jeg endelig er på rett plass i mitt liv. Jeg kommer ikke til å bare stenge ting inne lengre. Nå skal det ut. Nå skal jeg faktisk fortelle hvordan jeg har det. Hva jeg føler. Kanskje det kan føre til at jeg slipper å være livende redd for å gå ut blant folk, fordi jeg er redd de skal dømme meg. Jeg er ett menneske som lett snakker med andre. Jeg er faktisk veldig åpen, kanskje til tider litt for åpen. Men det må da gå ann å si til meg at jeg føler ikke for å snakke om slike ting. Å om jeg snakker for mye så be meg om å tie stille =)

    Men skal heller lage ett annet innlegg om hvorfor tingene er slik =P Jeg håper at andre som følte at innlegget mitt traff noe hos dem kanskje får litt avsluttning. Eller kanskje man faktisk får mot nok til å si ifra. For man skal ikke føle seg uverdig på grunn av andre mennesker. Man skal ikke føle at det er ens egen feil. Å spesielt ikke om man er barn. Det setter for store spor. Spor som er vanskelig å slette. Ta vare på de du er glad i. Fortell dem at du bryr deg.

    Men nå ett lite bilde sånn bare fordi jeg synes det er så kult =P




    Signatur
  • Når man ikke lengre



    Er en del av familien.

    Jeg har en hel side av min familie som jeg føler egentlig ikke tenker vi er en del av deres. Er noen få av de som faktisk bryr seg å det gjør vondt. Å det er nok, jeg synes faktisk ikke at det er mitt ansvar å ta kontakt lengre. Jeg gjorde ett veldig stort forsøk da jeg giftet meg for 3 år siden. Slik jeg sitter igjen med følelsen i dag så kunne jeg spart meg alle de pengene med å sende ut innbydelser. For mange orket ikke engang svare. Det er sårt for meg å bety så lite. Jeg har alltid vært veldig glad i den siden av familien, men den gleden falmer mer og mer. Nå føler jeg meg bare teit om jeg treffer noen av dem. Jeg føler ikke jeg kan dra på besøk fordi de er nesten som fremmede nå. Men jeg vet jeg er sterk å jeg vet jeg har to sider av familie her som er der. Den ene er kanskje liten men de er der. De som det er snakk om får man ikke engang vite om noe er galt. Jeg har enda en bestemor i livet der, men får jeg høre om noe skjer. Jeg tviler. Å enda er det ikke vanskelig i dag å få tak i noen om man ikke har telefon nummeret. Der finnes chat på facebook. Men jeg orker ikke mer.

    Dette fantastiske øyeblikket i mitt gikk dere glipp av. Det er ett øyeblikk som aldri kommer tilbake. Joda det finnes på bilder, men bilder er ikke det samme som å ha vært der. Jeg er verdt så mye mer. Hadde dere bare orket å bli kjent med meg hadde dere sett for ett flott menneske jeg er. Jeg har en stor feil å det er at jeg bryr meg så altfor mye om andre. Selv de som ikke bryr seg om meg. Jeg tenker hver dag på om dere har det bra. Jeg følger med på facebook for å se hva som skjer i livene deres. Men jeg kommer ikke til å kommentere å jeg kommer ikke til å like. Rett å slett fordi jeg trenger å ikke bry meg litt også.

    Men jeg vil si til de som faktisk bryr seg at jeg er veldig glad i dere. Dere betyr så uendelig mye for meg.

    Signatur
  • Etterdønninger etter overgrepsinnlegget.



    Jeg sitter enda her å kjenner på etterdønningene etter at jeg delte en veldig stor og tung bør som jeg har båret med meg i alle disse årene. Det har vært helt fantastisk faktisk, jeg har fått høre fra andre som har opplevd slike ting å de forteller meg at de synes jeg er tøff som står frem. Men jeg må si VI er tøffe som lever med det som har hendt med oss. Hver og en av dere er så umåtelig mye verdt. La aldri noen fortelle dere noe annet. Å vit at om dere bare vil snakke så er jeg her. Jeg forstår.

    Min email er: allaboutniemor@gmail.com
    Det er den emailen som er lettest å nå meg på.

    Livet har ikke vært det letteste å leve. Gjennom barneskolen var mobbing en stor del av min hverdag. Regner med at jeg var ett lett offer da jeg aldri turte si imot. Å jeg var heller aldri av de populære. Men jeg så alltid opp til de. Til de fantastiske jentene som var noen år eldre enn meg selv. Men jeg vet i dag at jeg kunne ikke vokst opp noe anderledes enn det jeg gjorde, for da hadde jeg ikke blitt meg. Så nå skal jeg møte verden med åpne armer. Jeg skal ikke bøye hodet lengre. Jeg er mer verdt enn det. Å vit alltid at det er du også.

    Jeg har noen flere å leve med innlegg planlagt jeg må bare få de forfattet på en måte som jeg selv er fornøyd med. Jeg er ikke verdens beste blogger å derfor tar ting litt tid =P Joda har hatt utplassering som journalist men jeg har enda masse masse forbedringspotensiale. =P

    Du er FANTASTISK, glem aldri det!!!

    Signatur
  • Å leve med overgrep!



    For meg har det vært en lang prosess å lære å leve med ett overgrep.

    Aller først kom skammen. Skammen over at tingene skjedde. Skammen over at jeg lot de skje. Skammen over å ikke vite om det var rett eller galt. I denne tiden var løgner en stor del av livet mitt. Jeg løy om det meste. Kanskje var det en måte å få oppmerksomhet på. Kanskje var det en måte å kjenne noe på, noe annet enn skammen. Men alltid passet jeg på. Jeg fulgte med slik at det ikke skjedde andre enda jeg var bare barnet.

    Så kom fornektelsen å selvmedisineringen i form av rusmidler og ett utagerende seksualliv. Jeg var livende redd soveromsmørket og jeg brukte seksuallivet for å prøve å slutte å være redd. Jeg gråt hver gang det var over å jeg kom for meg selv igjen. Jeg hatet alt jeg følte. Jeg hatet meg!

    Etter dette kom "jeg må bare leve med det" fasen. Hvor jeg tenkte jaja det har formet meg til den jeg er. Hvor ille kan jeg egentlig være? Han får bare leve livet slik han vil, jeg skal ikke si noe. Jeg skal heller passe på så det ikke skjer andre. For meg går det nok bra med.

    Nå lever jeg med sorgen, tristheten og sinnet. Jeg er sint fordi han kunne gjøre noe slikt mot meg. Sint fordi jeg lot det skje. Jeg er lei meg fordi det ødelegger å har ødelagt så mye i meg å rundt meg. Jeg er både sint og lei meg fordi han ikke bare kan si unnskyld, jeg vet jeg gjorde noe galt. Vær så snill å tilgi meg. For jeg vet jeg kommer til å tilgi. Jeg er ikke ute etter å ødelegge noe, jeg vil bare vite at han vet at det han gjorde ikke var normalt. At han har gjort noe galt som har satt sine spor i meg. Jeg vil slippe å føle at jeg er den store stygge ulven bare fordi jeg er den som lever med skadene. I alle fall er det slik det føles.

    Jeg er trist fordi jeg ikke vet. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg vet ikke om han selv vet at det var galt. At han ødela ganske så mye med det han gjorde. At jeg sitter igjen å føler meg ødelagt. Jeg vet ikke om jeg noen gang blir kvitt alle disse følelsene. Jeg vet ikke om dette er siste del av prosessen, at jeg endelig kan få fred. Jeg vil ha livet mitt tilbake. Vær så snill erkjenn hva du gjorde mot meg. Du trenger ikke fortelle det til hele verden. Det er nok å si det til meg. Det vil forbli hos meg. For jeg håper at årene også har endret deg å at dette var en feil du gjorde fordi du ikke viste bedre.

    Å leve med overgrep er tungt. Kanskje spesielt tungt når man ikke føler seg trodd. Når gjerningsmannen går rundt å tror at han ikke har gjort noe som helst galt. Når man sitter hver dag å gjennopplever deler av det man har vært igjennom. Når man legger all skyld på seg selv. Hvorfor sa jeg ikke tydeligere nei? Hvorfor sa jeg ikke noe til de voksne? Hvorfor ble det hele til ett absurd kjærlighetsforhold bare fordi man trodde at kanskje dette var slik det skulle være. Men jeg var jo bare ett barn. Var det mitt ansvar, var det jeg som skulle tatt affære? Kanskje ikke men det var jeg som skulle sluttet å tie. Selv om jeg bare var ett barn. Jeg tenkte å tenker ennå ofte at kanskje det aldri har skjedd. Kanskje det bare er i hodet mitt. Men hvorfor sitter redselen der da? Hvorfor husker jeg tingene, hvorfor har det ødelagt meg så mye?

    Vi må trø til NÅ!!!
    Vi må lære våre barn å si ifra. Både om urett mot dem selv og mot andre. Vi voksne må få mer guts. Guts til å stå løpet ut. Guts til å hjelpe de som ingen stemme har, de som er redde og fortapte. De som ikke vet om de burde få hjelp. De som ikke vet at slike ting er galt. Vi voksne må bli tøffere. Vi må få en stemme å vi må si ifra vi også. Vi må lære oss at vi kan hjelpe.

    En eneste utstrakt hånd kan være det som behøves.

    Nå har jeg tatt ett veldig stort steg for meg selv i prosessen for å få lov til å få det opp og avgjort. Dette har tynget meg i mange år. Dette er for å åpne øynene til oss alle. For å få oss til å følge litt med, for at vi skal kunne rekke ut en hånd der en hånd kan være forskjellen mellom liv og død. Jeg vil si på tross av ganske store problemer psykiske plager så har jeg klart meg bra. Jeg har nok hatt mine tanker om å avslutte det hele, men redselen for døden å kjærligheten til mine nærmeste var større enn ønsket om å avslutte alt. Så en stor takk vil jeg også gi til alle de som har vært dær for meg gjennom livet mitt.

    Vil gjerne legge til ett lite ps. dette var ingen omsorgsperson. Denne personen var mye yngre enn en omsorgsperson.

    • Hvordan hadde du taklet at noen fortalte deg om overgrep?
    • Ville du stått løpet ut?

    Del gjerne videre!

    Signatur
  • Les mer i arkivet November 2016 Juni 2016 April 2016

    Lilli

    Ganske sær, meget komplisert, tusen tanka, mange smil.

    Kategorier


    ADHD, angst og depresjon Bryllup DIY Ferie Film og tv Fotofanatisk Glutenfritt Handarbeid Hår og styling Interiør Likenshare Litt av hvert Livet Mat og drikke Mote å klær Positivitetens vegg Shopping Skjønnhetsbussen Sminke Spill og moro Tags =) Vglista til Sortland Wreck this journal Youtubemorro Å leve med

    Arkiv


    November 2016 Juni 2016 April 2016 Mars 2016 Februar 2016 Januar 2016 August 2015 Juli 2015 Juni 2015 Mai 2015 April 2015 Mars 2015 Februar 2015 Januar 2015 Desember 2014 November 2014 Oktober 2014 September 2014 August 2014 Juli 2014 Juni 2014 Mai 2014 April 2014 Mars 2014

    Siste innlegg


    Når ble jeg overflødig? Bean Boozled challenge! Olaplex myter! Koreansk kosmetikk? Ett land fult av eventyr? ♡ GRWM ♡ Going to Oslo to see Guy Tang Nye veier - nye valg! Ett farvell til 2015 Hva er liksom poenget??? Selfies!!! Flytting og første tiden i Tromsø

    Lenker


    Skjønnhetsbussen Youtube Skjønnhetsbussen Facebook Skjønnhetsbussen Instagram

    Design


    bilde Ina Anjuta bilde

    Annonse






    hits